Av Sverre Simen Hov, Bergen Næringsråd
På trykk i Dagens Næringsliv 31. juli 2025
I dag høres dette nesten gammeldags ut. Hvorfor?
I stedet har begreper som “samfunnsnytte”, “langsiktige investeringer” og “fellesskapets beste” overtatt. De lyder tilforlatelige, men brukes ofte til å tåkelegge det viktigste spørsmålet: Er dette en klok bruk av skattebetalernes penger - også på lang sikt? Altfor ofte er svaret uklart. Kostnadene er vage, regningen skyves frem i tid, og ansvarsfølelsen forsvinner i politisk retorikk.
Samtidig ser vi en utvikling der stadig flere vedtak blir irreversible. Nye velferdsordninger innføres uten bærekraftig finansiering, fremtidige budsjetter bindes opp og det snakkes lite om hva som skjer den dagen inntektene fra oljefondet ikke vokser i takt med forventningene. For hvem tør i ettertid å ta fra folk et gode som allerede er gitt?
Vi har derfor fått en politisk kultur der det å bruke penger er enkelt, mens det å prioritere er blitt nærmest umulig. Budsjettene brukes som markedsføring, ikke som styringsverktøy. Og dette gjelder ikke bare én politisk fløy. Våre valg minner mer om auksjoner enn ærlige samtaler om veivalg, prioriteringer og ansvar.
Samtidig reiser et enda mer alvorlig spørsmål seg: Får vi egentlig noe varig igjen for pengene vi bruker? Ledende politikere tar til orde for å fase ut store, verdensledende selskaper som bærer vårt statsbudsjett. Uten å legge til rette for at nye selskaper kan ta deres plass. For få år siden hadde vi Nordens desidert mest verdifulle selskap. Nå er de forbigått av flere i både Sverige og Danmark.
Det er én ting å bruke penger. Noe helt annet er å investere dem i noe som bygger fremtidens økonomi. Vi velgere er mest opptatt av velferd og trygghet. Men fremtidens verdiskaping skjer i dagens innovasjon og gründerskap, områder det er vanskeligere for politikere å høste applaus fra den jevne velger på.
Vi sier vi vil ha nye næringer, men opptrer som om dagens inntekter skal vare evig. Det gjør de ikke. Som Martin Bech Holte påpeker i Landet som ble for rikt, har Norge utviklet en politisk økonomi der oljepenger har fjernet presset til å prioritere og i stedet stimulert til overforbruk og ansvarspulverisering.
Sverige belønner innovasjon. Der legges det til rette for at kapital og talent kan skape vekst. Vi, derimot, risikerer å kvele spirende næringsliv med formuesskatt, reguleringer og et skattesystem som straffer dem som forsøker å bygge noe nytt.
Også dette handler om respekt for skattebetalernes penger. Ikke bare ved å bruke mindre, men ved å bruke klokere. På noe som varer. På noe som løfter neste generasjon.
For til syvende og sist er respekt for skattebetalernes penger ikke et nostalgisk slagord. Det er et politisk kompass. Det handler om noe dypere enn tall og budsjetter. Det handler om å ikke sløse med tillit. Om å huske at hver krone staten bruker, har en avsender. Og at det vi etterlater neste generasjon ikke bare måles i velferdsgoder, men i verdier, muligheter og retning.
Ikke alt var perfekt på 80- og 90-tallet, men noe kan vi likevel inspireres av. Som den enkle, men avgjørende erkjennelsen: At offentlige midler er folkets penger som først må skapes. Og at respekten for disse pengene må være grunnmuren i alt vi bygger for de kommende generasjonene.
