Debattinnlegget ble publisert i Bergensavisen 18. mars 2026 og er skrevet av Monica Mæland, administrerende direktør i Bergen Næringsråd.
Norsk film har aldri hatt større oppmerksomhet internasjonalt. Med Affeksjonsverdi som historisk Golden Globe-vinner, BAFTA-vinner og et fang av Oscar-nominasjoner har vi en mulighet vi aldri har hatt før.
Men: mens verden ser til Norge, står filmbransjen hjemme i en krise.
Det er ikke nok aktivitet i bransjen til å holde hendene i jobb. En rapport fra Menon (2025) viser 40 prosent nedgang i antall jobber på ett år. 30 prosent av filmarbeidere har sluttet, og 60 prosent av de gjenværende vurderer å forlate bransjen.
Nå må vi handle, før vi mister kompetansen vi har brukt tiår på å bygge.
Nylig la kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) frem høring om investeringsplikt for strømmetjenester, der aktører som TV 2, Netflix og HBO forpliktes til å investere i norske audiovisuelle produksjoner. Dette er et svært etterspurt og viktig tiltak, som vil gi mer aktivitet, økt mangfold og en mer forutsigbar finansiering av norsk film og drama.
Men skal bransjen virkelig styrkes, må det mer enn ett virkemiddel til. Vi må sikre at investeringsplikten også fører til produksjon i Norge – både av norske og internasjonale produksjoner.
Satsingen bør kombineres med en konkurransedyktig insentivordning som gjør Norge til et attraktivt land å legge opptak i for norske og internasjonale produksjoner.
De aller fleste land har allerede slike ordninger, Norge inkludert. Den er ikke bare en «gulrot» til store produksjoner, den er en strategisk investering i kompetanse og arbeidsplasser.
For hver krone ordningen betaler ut, får Norge 4,7 kroner tilbake i verdiskaping. Rundt 90 prosent av prosjektene gjennomføres i Distrikts-Norge, og over 90 prosent ville ellers ikke blitt lagt til Norge. Ordningen har strenge føringer: Produksjonene må bruke lokal arbeidskraft. Hver krone gir derfor direkte sysselsetting og kompetansebygging.
Men ordningen i Norge er for begrenset, byråkratisk og mindre fleksibel enn i landene vi konkurrerer med.
Resultatet? Norge velges bort.
Det betyr tapte arbeidsplasser, tapt kompetanse og tapt mulighet i en næring hvor Norge nå har verdens øyne rettet mot seg.
Det går an å lage filmer som både er kunstnerisk sterke og kommersielt relevante – fra Vestlandet til verdens største scener. Det har Maria Ekerhovd og Siv Dyb Wangsmo i Mer Film vist med titler som Kriggseileren, Den stygge stesøsteren og den samiske dramaserien Heajastalla.
Golden Globe-seieren og Oscar-nominasjonene gir oss en historisk inngang. Det er nå vi kan løfte mulighetsrommet for norsk film. En eller flere norske Oscar vil skape enorm internasjonal interesse for å filme i Norge. Men når det skjer, må apparatet være klart.
Vi har kompetansen. Vi har momentet. Nå trenger vi politisk gjennomføring.
