Dette debattinnlegget ble publisert i Bergensavisen 10. mars 2026 og er skrevet av Sverre Simen Hov, næringspolitisk rådgiver i Bergen Næringsråd.
Norge henger betydelig etter våre nordiske naboer når det gjelder dekning av tilfluktsrom. Mens Finland, Sverige og Danmark har dekning for en stor majoritet av befolkningen, er dekningsgraden i Norge rundt 45 prosent.
Midt i et vanlig boligområde i Øst-Helsinki ligger Itäkeskus svømmehall. Folk går inn og ut med badebagger, barn løper forbi, foreldre sitter i kaféen. Inngangen går rett inn i fjellet. Ved døren henger et lite skilt: Dette bygget er også et tilfluktsrom. Det slående er hvor lite dramatisk det hele er.
Den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer uforutsigbar enn på flere tiår. Vår region huser Nord-Europas største sjøbase på Haakonsvern og sentrale deler av Europas kritiske infrastruktur knyttet til hav, energi og forsyningslinjer. Samtidig mangler vi et helhetlig system av moderne tilfluktsrom for sivilbefolkningen.
Vi diskuterer knapt hvordan vi i en krise kan beskytte våre innbyggere ved å bruke de enorme fjellressursene vi er omgitt av.
I Bergen finnes det allerede konkrete muligheter. Rett ved Ulriken ligger Haukeland og Haraldsplass. I en alvorlig krisesituasjon kan behovet for ekstra operasjonskapasitet bli akutt. Kan fremtidige fjellanlegg i området dimensjoneres slik at de i fredstid brukes til parkering, idrett eller annen virksomhet, men raskt kan omgjøres til medisinsk kapasitet ved behov?
Vi skal etter hvert bygge ny Fløyfjellstunnel. Når et løp blir overflødig, hva gjør vi da? Lar vi det stå ubrukt, eller kan det utvikles videre? Kommersielt i fredstid, robust i krise?
Er Klostergarasjen tenkt som mulig tilfluktsrom? Jeg mistenker at svaret er nei, gitt at den kun har en tynn gitterport i innkjørselen.
Sykkeltunnelen til Fyllingsdalen viser at vi allerede tar fjellet i bruk på nye måter. Men er slike anlegg tenkt med en sekundær beredskapsfunksjon som tilfluktsrom? Hvis ikke, burde de være det.
I Finland er beredskap bygget inn i hverdagen. Svømmehaller, idrettshaller og parkeringsanlegg står ikke tomme og venter på krise. De brukes, vedlikeholdes og er kjent for befolkningen lenge før de eventuelt må tas i bruk som tilfluktsrom. Resultatet er beredskap som faktisk fungerer, nettopp fordi den er normalisert.
Fjell gir beskyttelse, stabile temperaturer og robusthet mot ytre belastninger. Samtidig frigjør underjordiske løsninger areal på overflaten til boliger, grøntområder og byliv. Vi bør ha verdens beste forutsetninger.
Finland bruker arkitekturen bevisst for å skape trygghet. Lyse farger, vennlig belysning og åpne rom gir ingen assosiasjoner til bunker. Et anlegg som brukes kommersielt i fredstid, vedlikeholdes. Et anlegg som vedlikeholdes, fungerer når det trengs. Dette handler ikke om å bygge bunkere. Det handler om å bygge vanlige rom med ekstra kapasitet.
Kommune, fylke og næringsliv bør samarbeide tettere om å bygge beredskap inn i fremtidens byutvikling. Ikke gjennom fryktretorikk, men gjennom langsiktige og nøkterne valg.
Vi har fjellene. Vi har kompetansen. Vi har behovet. Spørsmålet er om vi tør å gjøre beredskap til en del av hverdagen, før vi trenger den.
