Ap fortsetter i en mindretallsregjering. Det er en situasjon som har vært vanlig i etterkrigstiden. Siden Ap mistet sitt rene flertall i 1961 har vi hatt 11 slike regjeringer med Ap i spissen. Mest overraskende var kanskje at Venstre havnet under sperregrensen.
Den vesentligste endringen fra inneværende periode er at Sps tilbakegang er så stor at alle fem partier på venstresiden må stå sammen for å danne flertall. Her vil der være noen viktige områder der vårt næringsliv vil kunne oppleve større usikkerhet:
Olje og gass: Rødt, SV og MDG er alle for å stanse leteboring og stoppe utlysing av neste konsesjonsrunde for olje og gass. Ap og Sp er ikke for dette, men SV fikk dem med på å utsette konsesjonsrunder i denne perioden.
Havbruk: De samme partiene har svært restriktive tanker om havbruk og gruvedrift. Hver for seg har disse partiene en politikk som i praksis vil gjøre havbruk ulønnsomt eller svært marginal, og vanskelig å drive. Ap og Sp er ikke på den linjen.
Skatt: R, SV og MDG har også ønsker om store endring av skattesystemet. For Rødt og SV er det tradisjonelt å øke skattene og gjøre dem mer progressive, for MDG også mer progressive (høyere skattesats på høyere inntekter) og en omlegging til bruk av svært høye avgifter. Det siste er Sp svært imot.
Ap har lovet å ikke øke det samlede skatte- og avgiftsnivået. Det lovet de siste periode også, men tolket det som at det ikke gjaldt grunnrenteskatt og midlertidige avgiftsøkninger.
Europa: I Europa-politikken vil Rødt, SV og Sp si opp EØS-avtalen og sier nei til EU, mens MDG vil inn i EU. Spesielt at det i det parlamentariske grunnlaget for en eventuell regjering er et flertall av partiene som vil ut av EØS skaper usikkerhet. Dette ble håndtert ved å parkere spørsmålet gjennom en utredning i denne perioden. SV vil ikke starter nye forhandlinger om et alternativ til EØS-avtalen, denne perioden, men vil på lenger sikt ut av avtalen. På spissen vil dette kunne komme i behandlingen av nye energimarkedsdirektiv.
Kraft: Kraftsystemet er en nøtt for et rødgrønt flertall. MDG ønsker å utvide mellomlandsforbindelsene, Sp, SV og Rødt ønsker å begrense dem, og i SV og Rødts tilfelle kutte ut hele det eksisterende markedssystemet for kraft. Ap er i praksis mot å utvide mellomandsforbindelser, og er noe uklare med hva de vil gjøre når de gamle kablene til Danmark når sin levetid, men vil beholde markedssystemet.
Fiskeri: MDG, Rødt og SV og tildels SP har betydelige ambisjoner om å ta kvoter fra de havgående fartøyene og overføre til kystflåten. Dette vil imidlertid kun skje gjennom behandling av kvotemelding, og noe slikt er ikke planlagt.
Det er lite sannsynlig at en regjeringsplattform vil inneholde de mest radikale grepene partiene har i sine programmer, men på områdene olje og gass, kraft, fiskeri og havbruk, og markedsadgang i Europa gjennom EØS-avtalen, er det økt usikkerhet og uforutsigbarhet i et slikt flertall. Dette er områder som har stor betydning for næringslivet på Vestlandet.
Ap antyder at de vil kjøre slalåm i Stortinget. I budsjettsammenheng er det imidlertid neppe mulig, og statsbudsjettet har utviklet seg til å bli et mer sammensatt vedtak. Samarbeidspartiene har de siste årene lagt inn forutsetninger som går langt ut over det budsjettmessige for å samle flertall. Vi kan forvente mer av det.
For Hordfast er det sannsynlig at den vil ligge i utviklingsportefølje også ved neste rullering av Nasjonal transportplan. I den saken er der imidlertid tradisjon for å kjøre slalåm i Stortinget. Der er stor enighet om andre viktige prosjekter som Nordhordlandstunellen, Bybanen og Arna-Stanghelle.
Noen markante representanter forsvinner fra Hordalands- og Sogn og Fjordane-benkene. Sveinung Rotevatn, Alfred Bjørlo, Olve Grotle og Liv Kari Eskeland har markert seg på vegne av næringslivet på Vestlandet, og er nå ute av Stortinget. I tillegg til disse har noen viktige vestlandspolitikere sagt nei til gjenvalg, som Eigil Knutsen og Audun Lysbakken.
Dette blir store sko å fylle for de som nå er valgt.
