Av Nicoline Westervoll Wiederstrøm, Bergen Næringsråd
På trykk i Dagens Næringsliv, mandag 4. august 2025
25. juli kunne vi lese i NRK at Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum reagerer kraftig på EUs varslede vernetoll på ferrolegeringer:
«Dette er et klart brudd på de avtalene vi har med EU. Det er uakseptabelt at vi skal betale milliardbeløp til EU dersom de selv ikke følger forpliktelsene de har overfor oss», sier han.
Men dette er feil.
Det er ikke et brudd på EØS-avtalen, ei heller et brudd i EUs forpliktelser overfor Norge.
Ja, industrivarer skal i utgangspunktet være unntatt toll, men det finnes unntak for regelen. EØS-avtalens paragraf 112 og 113 åpner for at det kan innføres toll mellom partene i avtalen, dersom importen forstyrrer markedet. Ifølge EU forårsaker importen av ferrolegeringer nå alvorlig skade på EU-produsenter.
Norske bedrifter er ikke EU-produsenter, men innimellom kan man få opplevelsen av at politikerne våre har glemt dette.
Dersom Senterpartiet ønsker at EU skal behandle oss som fullverdige medlemmer av unionen, er det bare én ting å gjøre.
De gjentagende «overraskelsene» når Norge ikke får fullt innpass til å «komme på innsiden av ting vi ikke har krav på å komme på innsiden av» (sitat Espen Barth Eide da han var i Brussel for å overtale EU om å slippe oss inn i Helseunionen) belyser også en annen side av den samme problemstillingen: EØS-avtalen begynner å gå ut på dato.
Paradokset i dag er at vi er mer avhengige av EØS enn noen gang, samtidig som verktøyene i avtalen i økende grad er utilstrekkelige for å håndtere nye former for EUs maktbruk, enten det gjelder subsidier, sikkerhetstiltak eller toll på industrivarer. Dette understrekes også av EØS-rapporten Sirkelens umulige kvadratur.
Avtalen som tredde i kraft for over 30 år siden har tjent oss ekstremt godt, men den er designet for 1994, ikke 2025. Resultatet er at det blir mer og mer komplisert å fastslå EØS-relevans og sektorovergripende tiltak, i tillegg til hvem som er på innsiden og hvem som er på utsiden. Det resulterer i at vi gang på gang er prisgitt godvilje, flaks og andre uforutsigbare faktorer.
Og er det én ting norske bedrifter skriker etter, er det nettopp forutsigbarhet.
Da holder det ikke å tviholde på en 31 år gammel tilknytningsform, som i praksis gjør Norge til en stand-by passasjer ved gaten som ikke vet om man kommer med flyvningen før alle de andre har boardet og man ser hvilke seter som er til overs. Norske bedrifter trenger å vite hvilke avgangstider de skal forholde seg til dersom de skal konkurrere på like vilkår som resten av Europa.
Da må vi være villig til å kjøpe en ordentlig billett, og faktisk bli fullverdige medlemmer av EU.
